Historien til Oslo S strekker seg lenger enn jernbanen. Området der stasjonen ligger i dag, har vært i kontinuerlig endring i over 250 år. Allerede i 1744 ble Paléet oppført, med en tilhørende barokkhage som senere utviklet seg til Paléhagen, en offentlig park og populær møteplass hvor det blant annet ble avholdt konserter til glede for byens borgere og besøkende.
Med industrialiseringen endret områdets karakter seg. Behovet for mobilitet økte i takt med nye produksjonsformer og en voksende befolkning. I 1854 åpnet Hovedbanestasjonen, Norges første jernbanestasjon og endepunkt for Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvoll. Stasjonen markerte starten på en ny epoke, der byen gikk fra å være en mindre handelsby til et voksende industrisentrum, og hvor jernbanen ble en viktig drivkraft for økonomisk vekst og videre utvikling.
Etter hvert som jernbanenettet ble utvidet, økte behovet for kapasitet. I 1872 åpnet Vestbanestasjonen som endestasjon for Drammensbanen, og Oslo fikk to separate stasjoner – én for østgående og én for vestgående trafikk. Østbanestasjonen ble samtidig utvidet mellom 1879 og 1882 etter tegninger av arkitekt Georg Andreas Bull, med en ny stasjonshall i jern og glass og to nye fløyer. Hallen, i dag kjent som Østbanehallen, er fredet som et kulturminne av nasjonal verdi. Denne todelingen preget Oslo i over hundre år, med stasjonene plassert på hver sin side av byen uten direkte forbindelse mellom dem.
Gjennom 1900-tallet vokste trafikken videre, og behovet for en samlet løsning ble stadig tydeligere. 30. mai 1980 klippet Kong Olav V båndet til Oslotunnelen, og det første toget rullet gjennom byen. Samme dag ble Oslo Sentralstasjon (Oslo S) tatt i bruk, og for første gang kunne tog trafikkere mellom øst og vest. I forbindelse med utbyggingen ble området rundt Østbanestasjonen omformet, og den historiske stasjonsbygningen bevart og integrert i det nye anlegget.
En sentral stasjon
I 1990 laget NSB en film om Oslo S med mange glimt fra stasjonens historie. Du kan se filmen på Nasjonalbibliotekets nettside.
På nettsiden til Østbanehallen finner du også en historisk oversikt.
Et av Oslos viktigste byrom
Siden den gang har Oslo S utviklet seg videre i takt med byen. Stasjonen er ikke lenger bare et transportpunkt, men et av Oslos mest besøkte områder – et sted som knytter byen sammen og binder den til resten av landet.
Oslo S er Norges viktigste kollektivknutepunkt, der tog, T-bane, buss, trikk og flytog møtes. Hver dag passerer rundt 150 000 mennesker gjennom området, og om lag 45 000 bruker stasjonen daglig. Det er et sted for bevegelse, men også for opphold – som møteplass, arbeidssted og hverdagsrom. Her møtes både hastighet og stillstand, og ulike livssituasjoner og hverdager krysser hverandre. Som et sentralt offentlig rom er området åpent og tilgjengelig for alle, og fungerer som et lavterskel oppholdsrom i byen – også for grupper som ellers har få steder å være.
For mange reisende er dette det første møtet med hovedstaden, og med på å danne byens førsteinntrykk. Med nærhet til både Bjørvika og Grønland fungerer området som et bindeledd mellom etablerte bymiljøer og nyere byutvikling, med landemerker som Operaen, Munchmuseet og Deichman i umiddelbar nærhet. Her starter og avsluttes reiser, samtidig som stedet gir retning og orientering i byen – og gjør det enkelt å ta del i byens kultur- og bylivstilbud.
En stasjon i kontinuerlig utvikling
Hver gang kapasitetsbehovet har vokst, har Oslo S-området svart med fornyelse — i 1882, i 1980, og nå igjen. En sentralstasjon må fungere hele tiden. Den skal håndtere store menneskemengder, sikre god flyt og samtidig tilby trygge og oversiktlige omgivelser. Samtidig må det være hyggelig å oppholde seg her – å vente, møtes eller ta en pause. Utviklingen av Oslo S speiler en bredere europeisk tendens, der sentralstasjoner ikke lenger kun er transportknutepunkt, men også fungerer som viktige byrom og drivere for byutvikling.
Derfor handler utviklingen av Oslo S ikke bare om transport, men om kvaliteten på et av byens viktigste fellesrom. Hvordan området fungerer i praksis, for reisende, brukere og byen som helhet, har betydning langt utover selve stasjonen. Oppgraderingen vil styrke hovedstadens viktigste knutepunkt og møteplass, og legge grunnlaget for et område som kan møte fremtidens behov og bidra til byens utvikling for de neste 150 årene.